"Til syvende og sist, kommer det ikke til å bety noe hvor mange åndedrag du fikk oppleve, men hvor mange øyeblikk det var som tok pusten fra deg." - S. Xiong

 

OM Å LEVE MED KREFT OG HÅP

Jeg har en fantastisk lege som er varm og kunnskapsrik, og jeg får hele tiden god oppfølging. Hver 3 måned går jeg til ct-scanning og deretter samtale med kreftlegen på sykehuset. Jeg har kreft med spredning og per i dag får jeg det som kalles livsforlengende behandling. Jeg har jo selvfølgelig spurt om hva jeg skal forholde meg til, og hvor lenge jeg kan leve? Det vet ikke engang legene. Gjennomsnittlig statistisk levealder med min diagnose er 6-12 år. Og nå har jeg levd med at kreften, som ligger i leveren, har stått i ro siden avsluttet cellegiftbehandling 2014. Og legene sier jeg er sterk og responderer godt på medisinen, og den har nå virket lengre enn forventet. Det gjør at jeg har håp, håp om at jeg skal holde meg i god form fysisk og psykisk, slik at jeg vil være klar den dagen det kommer en ny behandling. Enhver kreftdiagnose og forløp er individuelt. Behandling og forskning finner nye metoder hvert år. Det siste jeg har hørt er om et norsk firma, Bergenbio,som har lovende funn i utvikling av medisiner som hemmer resistens av standardmedisiner i bruk mot agressiv lungekreft, føflekk,-bryst,-og leukemi. Dvs at mennesker som har aggressiv kreft kan benytte seg av nåværende behandling over lengre peride før man må utprøve alternativer. I tillegg er fokuset nå på individuelt tilpasset behandling, slik at man får bedre livskvalitet og mindre senskader.

Jeg har ikke aggressiv kreft, medisinsk sett, min er hormonbasert og sentvoksende. Men helt klart aggressiv nok for meg siden den har spredt seg. Mye forskningen om hormonbasert brystkreft kan også overføres til annen hormonbasert kreft, f.eks prostatakreft. Kreftforskningen gjør store fremskritt i disse dager og jeg har håp at man i nærmeste fremtid vil finne en kur for meg og mine likesinnede. 

MINE VERDIER OG TAP

Det har vært tungt for meg på mange plan å gå ut av arbeidslivet. Jeg følte en tid at jeg mistet min egen verdi, hvem skal jeg være nå da? Tenk om folk bare ser meg som den med kreften. Jeg mistet mine kollegaer, både på kontoret og ute i felten. Jeg hadde heller ikke grunn til å stå opp tidlig hver dag og ingen hadde lengre bruk for meg. Jeg var en belastning, og jeg ble sikkert kun invitert fordi det var synd på meg, og ikke fordi jeg lengre var gøy og interessant. Selvbildet hang omtrent i ankelhøyde…

Som du sikkert forstår ligger det her mye selvransakelse og jeg måtte lære og tilgi meg selv for å ha blitt syk. Det tok sin tid…

Jeg elsker å gå ut og være sosial, men gruer meg fremdeles til de skal spørre; «Og hva driver du med da?» Jeg har flere løgner klar, helst noen som får meg til å fremstå som lykkelig og fremgangsrik.  Børsinvisteringer,e.l. 

Det å ha kreft må vel være tidenes verste sjekketriks…                                                

Jeg har et ønske om å møte nye mennesker med «hva brenner du for?», eller «hva er du opptatt av for tiden?», mye heller enn «hva jobber du med?» Her håper jeg å treffe mennesker som den de egentlig er og samtidig unngå kleine situasjoner hvor man må svelge tungt for enten å lyve eller innrømme at man..ehem…ikke er i jobb..for tiden. Jeg kan ikke tenke meg mer interessante møter, enn med mennesker som brenner for noe. Deres begeistring, gjør meg begeistret😃