Hei! Jeg heter Anne Margrethe, er 52 år, og har mange drømmer i livet. De har jeg på tross av kreftdiagnose og senskader. Jeg vil gjennom denne bloggen vise deg at man likevel kan sette seg store mål og gjøre livet meningsfylt igjen. Så her er historien min...

 

Jeg forstår at det er drøyt å fortelle dere så inngående om meg selv og kreft. Og tro meg, jeg har gått mange runder med meg selv, før jeg gjør det på denne måten. Jeg har bestemt meg for å dele mine erfaringer, ærlig og direkte. Mellom linjene vil du sikkert merke sorgen jeg har og andre steder tyter det ut en eplekjekk galgenhumor, men alt er meg , slik har jeg det…og stort sett har jeg det bra.

Hensikten min er at du skal bli klar over tegnene, lære å sjekke deg selv, lytte til signaler fra kroppen din og slutte å tro at dette er bare noe som skjer andre. Husk at de fleste overlever og har god livskvalitet, bare kreften oppdages tidlig i forløpet. Sannheten er at jo lengre man lever, jo større er sjansen for å få kreft.

 

Nå er jeg rett over 50, og plutselig, kjenner jeg mange med ulike helseutfordringer. Min fantastiske lege sier det så greit; Når du er over 40 og våkner en morgen uten smerter noe sted…vel, da er du død! 🙄

 

FORVARSLER OG TEGN

Når jeg tenker tilbake så fikk jeg forvarsler allerede tilbake i 2009 /2010. Jeg var snart i midten av 40-årene og trodde jeg sikkert var kommet i overgangsalderen. Jeg var sliten og hadde svettetokter om natten. Det var så voldsomt at jeg kunne våkne 2 ganger om natten, med dyvåte laken og pysj. Jeg kjøpte ny seng, av naturmatrialer og tilstanden roet seg igjen. De to siste årene før kreften ble oppdaget var jeg alltid sliten, jeg orket bare gå på jobb, nesten ingenting sosialt. Hele våren 2013 var jeg oftere og lengre syk. Jeg hadde oppfølging av legen en gang i uken med vitaminsprøyter (B12), og relaterte formen til fjorårets opprivende samlivsbrudd. Til sist fikk jeg en lungebetennelse som varte i over 6 uker, da blir jeg og legen enig om at her er noe riktig galt, vi bestiller bilder av lungene og mammografi. Det skulle forandre livet for alltid….

OM Å OPPDAGE KREFT

Etter måneder med dårlig form og mye sykdom, oppdaget jeg brystkreft sommeren 2013. I det påfølgende halvår gjennomgikk jeg fem ulike operasjoner og fikk cellegift 1 gang i måneden. Med mye hvile og god hjelp fra familie og venner, tenkte vi alle at dette var en tøff periode i livet, og at etterpå skulle alt bli bra og normalt igjen. Ved nyttår skiftet jeg til ny cellegift. Etter den første behandlingen ble jeg helt utslått, men etter 14 dager gikk det bedre. 2. behandling slo meg igjen ut og etter en uke fikk jeg feber og ble lagt rett på isolat, med ikke målbart imunforsvar. (og ingen "Happy birthday too me") Legene diskuterte å endre behandlingsform og foretok en rekke prøver. Etter nesten 2 uker kom meg hjem igjen og avventet... Jeg kalles inn til møte med overlege og assistentlege for å få vite om den nye behandlingen jeg skal få...trodde jeg. Men det er ikke det de skal fortelle meg, nei ; Kreften har spredt seg og mest sansynlig har jeg hatt dette lenge...En fryktelig vanskelig samtale, også for legene. Jeg kan ikke tro det.. at de virkelig ikke har noen løsninger, ingen medisiner , ingen operasjoner, ingen form for behandling som kan redde livet mitt.  Det eneste som kan gjøres er å fortsette med cellegift, så lenge som kroppen tåler det, og deretter bli jeg satt på hormonbehandling. En livsforlengende behandling. Helt frem til St.Hans fikk jeg cellekur hver fredag. Da klarte jeg ikke mer. Jeg hadde hele tiden prøvd å holde fasaden, sminke, klær og; SMIL!, slik at leger ,familie og venner ikke skulle se hvor fælt jeg virkelig hadde det, LIVREDD for å virke svak og sutrete. Jeg var tilslutt så nedkjørt at jeg knapt kunne gå, hadde ubeskrivelige smerter i hender og føtter, operert både her og der, uten hår og med 20 kg ekstra. Jeg følte meg etterhvert som 90 år, både fysisk og mentalt. Likevel samme år… I juli reiste jeg på jazzfestival til Brighton, besøkte tante i Finnmark i august, og på jentetur til Kjøben i september. Jeg prøvde, veldig hardt, å finne tilbake til livet. Dette hadde aldri gått uten heftige doser med «gøye» piller, doser som bare hører hjemme i palliativ behandling. Jeg er ikke utakknemlig, tro for all del ikke det... Men i januar 2015 hadde jeg fått nok av leger og sykehus, samt velmenende familie og venner. Jeg hadde mistet meg selv, og var avhengig av piller og ingenting fungerte i livet. Jeg reiste til syd-Spania og leide et hus i en gammel maurisk borg i fjellene, midt i en nasjonalpark, med spektakulær utsikt mot Gibraltar. Etter bare tre uker stoppet jeg med alle medisiner, morfin og sovepiller -alt, bortsett fra de jeg fortsatt må gå på. Turte ikke engang drikke rødvin. Det ble noen tøffe uker, jeg frøs, grein, sang- høyt!, gikk turer og traff samtidig mange fascinerende mennesker, bohemer, hippier og kunstnere fra hele europa- venner for livet. Jeg kom hjem etter to måneder som en bedre utgave av meg selv; brun, sterk og med et stort smil pga. at livet endelig var gøy igjen. Endelig, litt etter litt, kom kreftene, husken og smilet tilbake, og dermed også livslystenwow